En urolig dag i dag..

Det første jeg hørte da jeg slo på radioen i førmiddag, var at det hadde vært et jordskjelv i Chile. Det kraftigste ever.. og at det er sendt ut tsunamivarsel til hele Sør-Amerika og områder rundt.
Føler at psyken min har fått noe å jobbe med i dag.

Hvor er det best å være; på havet eller på land??

Jeg vet at det ødelegger for meg selv å tenke slike tanker, men det har vært umulig å kvitte seg med dem.

Håper Andesfjellene stopper noen form for "vibrering" slik at "turistene" er trygge i den videre reisen.

Siste dag og natt ombord

De siste 11 minuttene med forhåndsbetalt internettid brukes nå. Vi skal spise lunsj om litt, deretter skal vi bruke hele dagen i Montevideo. I kveld skal vi drikke te med Evelyn og Pablo. Koffertene må være ferdig pakket før kl 23.59. Det er luksus at koffertene blir hentet og fraktet til hotellet, men også tungvindt fordi Synne dermed må bære luftmadrass og dusjstolen.

Vet ikke når jeg får lagt ut flere bilder og fortalt de siste opplevelesene fra de siste dagene. Prøver å finne tilgang i Buenes Aires. Hvis ikke, skriver jeg og legger ut bilder når jeg kommer hjem.

Bord til 4 personer

Restaurant Four Seasens kl 20.00 torsdag kveld, var avtalen jeg gjorde med Evelyn dagen før. Synne og jeg gjorde oss klare og som alltid liker jeg å være tidlig ute. Vi ventet litt nede i resepsjonen. Presis klokka 20 kom de. Det første de sa, etter å ha hilst på Synne, var at de måtte komme på tiden når de skulle møte europeere.

Vi hadde en kjempe koselig middag og vi pratet i vei om det meste. Evelyn er 30 år, er legestudent og begynner på tredje året i mars. Tror hun blir lege en som er behagelig å snakke med. Hun er opptatt av sårbarheten pasientene kan være i og deres behov for å finne ut av sykdom eller skade. Evelyn får lite eller ingen informasjon fra sin lege. Han vet ikke noe om Limb Girdle. Evelyn tror det er få personer med LG og andre nevromuskulære diagnoser i Chile. I Norge regner vi vel med 1 av 10.000, men jeg vet ikke om samme målestokk kan brukes i hennes hjemland. Jeg fortalte om FFM, Uloba, Hjelpemiddelformidling og mye annet. Hun er kjempeinteressert i å få vite mer om Brukerstyrt personlig assistanse. Nyvalgt regjering gir henne håp om fremskritt når det gjelder forholdene til funksjonshemmede. Hun er også nysgjerrig på hvordan muskelsyke i Norge lever. Jeg ser at vi har det langt bedre både når det gjelder hjelpemidler og legebehandling. Fordi Evelyn har LG får hun ikke helseforsikring og må betale alle legetimer. Hun har kjøpt en Scooter, tre-hjuling, fra USA. Andre funksjonshemmede må håpe på støtte fra pengeinnsamlingsaksjoner på TV. Et 48-timers TV-show hvert år samler inn masse penger og deler ut til ”trengende”. Husker godt parolen til Kjell A. Wahl – vi skal ikke stå med hatten i handa – staten skal ta ansvar. I Norge slipper vi heldigvis å be om almisser. Vi har et system som funker, selv om vi kan oppleve det kronglete noen ganger.

Ny middagsavtale er gjort for i kveld. Jeg gleder meg.

Puerto Madryn

Vi har nådd kysten av Argentina og besøkt Puerto Madryn. Det er en turistby som tilbyr haugevis av suvenirer og har restauranter og barer på rad og rekke. Det er lenge siden vi har sett høyhus. Her ligger hotellene på rad og rekke. Heldigvis er det meste av stranden offentlig, bare små områder en lukket og kun for hotellets gjester. Jeg liker også at det langs strandpromenaden er mange lekeplasser, skulpturer og plass til salgsboder. Det er deilig når trafikken ikke bråker forbi, men at livet kan nytes i solen eller i skyggen bak et tre.

Fattigere på penger, men rikere på erfaringer

Vi var ikke særlig vågale i spillehallen. Med en innsats på 5 dollar, cashet jeg ut en ticket på 7. Den planla jeg å veksle inn, for å sikre meg en gevinst på hele 2 dollar. Så gikk det som det gjør for de fleste på Casino. Jeg spilte opp det jeg hadde vunnet. Synne var ikke noe bedre enn meg. Begge gikk vi derfra, et par erfaringer rikere og noen dollar fattigere.

Evelyn

Evelyn, heter hun. Jeg er glad for at tilfeldighetene ville det sånn at vi skulle stå i samme kø. Det var i dag tid for å hente passene våre. Synne har fått romarrest (magesjauen er snart over) og jeg gikk alene for å hente begge passene. Fikk hjelp til å trykke på heisknappen og kom meg greit fra 10. til 5. etasje. Der var køen lang. Jeg stilte meg opp og minuttet etter kom den jenta (som jeg tror har Limb Girdle) og hennes kjæreste. Jeg tok mot til meg og snakket til henne. Først sa jeg, kan jeg forstyrre. Så spurte jeg om hun hadde en nevromuskulær diagnose. Hun sa ja. Så spurte jeg om det er Limb Girdle, hun svarte ja, igjen. Tenk det – 2 LGer på samme båt. De skulle være i samme kø som meg og dermed fikk vi god tid til prate. Det er så rart hvor likt mange ting er. Vi merket symptomene i 12års alderen og som 16 åringer fikk vi diagnose. Ingen av oss har vært gode i sport. Alle LGere og mange av dere andre kjenner jo det her. Bare så rart å treffe ei fra den andre siden av kloden og så være så lik. Som et speilbilde av meg selv for mer enn 20 år siden. Tidligere hadde hun truffet en 10 år eldre mann, men hun har aldri truffet ei eldre dame. Vi skal spise middag sammen i morgen kl 20.00. Jeg er glad.

Nå er ett av to resterende prosjekt i boks. Gledelig at det løste seg så fint og at det skjedde på en ellers ganske kjedelig dag i sjøen. Båtens system klikket for øvrig en smule ved utdelingen av passene. Jeg skulle hente Synnes og mitt. Mitt fikk jeg fort. Synnes var det vanskeligere å finne. I tillegg oppdaget damen som lette etter passet at Synne skulle forlate båten i Montevideo, et stopp og en dag tidligere enn meg. Det står avreise 27.2. på Synnes nøkkelkort og 28.2. på mitt. Det må vi få ordnet i kveld. Etter mer leting kom damen med passet til Fr. Olsen. Jeg gikk fornøyde ut i resepsjonen og snakket mer med Evelyn. Så gikk de til lunsj og jeg satte meg til rette for å ta rompebilder, det andre gjenstående prosjektet. Ned trappen kommer Audun. En trivelig eldre bergenser. Han satte seg og vi pratet i vei. Odd, den håpefulle dansepartneren til Synne, kom like etterpå. Litt tull og tøys, men så oppdaget Audun at det ene passet, jeg hadde på fanget, var dansk. Det viste seg at Synne var blitt en dansk Olsen. Full fart på hjula og rett tilbake i pass-hente-køen. Denne gangen sjekket jeg bildet i passet. Det lignet på henne som sitter i lugaren.

Nå slapper vi av. Båten seiler mot varmere strøk. Vi kjenner at bølgene avtar. Litt røff sjø i natt. Det gjør ikke noe når jeg ligger i senga, men innrømmer at det ganske tungvindt når jeg skal forflyttes fra rullestol til dusjstol og til senga. Må bare jenta at det er godt at Synne er sterk.

Stanley på Falklandsøyene

Vi er velsignet med en ny strålende dag! Det regnet fra morgenen, men solskinnet ble sendt over Falklandsøyene fra middagstid. Det passet utmerket for oss som bruker lang tid om morgenen. Litt mye vind da vi tok småbåten til land, men ellers helt fantastisk. Det er veldig spesielt å ha rulla rundt i Stanley. Et lite sted med ca 2500 innbyggere. Når vi kommer fra båten dobles nesten folketallet.

Fargerikt i Stanley

Husene er fargerike, det samme er takene. Jevnt over ganske vindhardt, se treet.

Shopping

Det stod shopping på et skilt. I den gata fant vi 1 butikk og 1 bar.

Butikk

Dette er også en butikk. I tillegg har de et supermarked, med nesten de samme varene som hjemme. Fordi det regner en del på Falklandsøyene trodde jeg det ville være lett å få kjøpt en regncape. Det viste seg å være umulig. Det var ikke noe mye klær å få kjøpt der i det hele tatt, sa damen i suvenirbutikken. Vi lurer på hvor de kjøper sine klær.

State room card

Dette er de 2 viktigste kortene om bord. Med disse kan vi kjøpe alt som ikke er inkludert og det er det vi viser som legitimasjon når vi skal i land og når vi kommer om bord igjen. Kortene tåler lite. Synne har fått sitt tredje og jeg mitt andre. For hver ombordstigning er det full sjekk, akkurat som i sikkerhetskontrollen på flyplasser. Vi sender veskene og sekken til gjennomlysning og går gjennom metalldetektorsøyler.

Litt mer fra Kapp Horn

Observation Lounge og dekket utenfor – mange skuelystne ved Kapp Horn .

Casino

Casinoet åpnet da vi passerte grensa til Argentina. Det er spilleforbud i Chile. Den informasjonen tok det tid før jeg fikk med meg, så i noen dager levde jeg i den tro at ingen på dette skipet ville spille. Det var feil. Vi har sågar vurdert å spille for et par dollar hver, i håp om en gedigen gevinst.

To Joakim and Greta!

Hi Joakim and Greta. Long time, no see. Hope you remember me, Charles from Stanley

Du mi kjære reisevenninne

Mi har tatt ganske mange bilder rundt omkring på båten og jeg må nok bruke noe tid på legge de ut når jeg kommer hjem.

Mi har 2 prosjekt gående:

- ta rompebilder - amerikanerne har skikkelig sitteromper og vi håper å få vist deg/dere noen

- snakke med ho som jeg tror har Limb Girdle

Vi seiler videre...

Kapp Horp

Kapp Horn er den andre opplevelsen jeg har gledet meg skikkelig mye til. Båten rundet tidlig i dag.

Vi er ikke flike til å sjekke tider og den slags, men las i Freestyle News at det ble Runde-kapp-Horn-dåp kl 11. 00. Ok, tenkte vi da runder vi sikkert på den tiden. Litt skrantne som vi var gikk vi tidlig til sengs. Klokka ca 07.25 hører vi kapteines stemme over høyttaleranlegget: Vi runder Kapp Horp kl 07.30, bla, bla, bla. HJELP! Synne vi må opp!

I løpet av 7 minutter var vi sånn nogenlunde i klærne. Det er rekord. En normal morgen tar ca 1 ½ time. Skjørtet var nesten på (skjulte det meste av trusa), to jakker utenpå nattskjorta, gikk fint. Så det forteste vi kunne til dekk 12. Ut på dekk – holdt på å blåse over ende. Tone tok ett bilde og før hun måtte inn i Observation Lounge. ET FANTASTISK SKUE! Og, litt forvirrende i forhold til hvor Kapp Horn egentlig var. Slik vi tror er Kapp Horn nødvendigvis ikke det sydligste punktet – slik vi trodde. Vi satt klistret til vinduet og så til verdens ende. Det er stort å ha fått oppleve det.

I mer enn 1 time var vi området. Overskyet, oppholdsvær, stille og rolig sjø, men mye vind på dekk. Vi er skikkelig heldige med været.

Med den raske og grytidlige morgenen, bestemte vi å sove videre på opplevelsene. Vi veltet oss tilbake i sengene (kan ikke huske sist jeg har giddet å legge meg igjen), for å sove oss friske etter gårsdagens plager. Utrolig nok våknet vi ikke før klokka 14 på ettermiddagen (19.00 norsk tid). Vi tenkte ikke på stå opp, for resten av denne dagen skulle tilbringes rett til havs. Vi sendte litt bilder via bluetooth fra mobil til mobil og gjorde ingenting fornuftig. Etter mye avslapping var vi nydusjede og såpass påkledd at vi kunne bestille kyllingsuppe og ris – room service. Det ble frokosten vår og den ble inntatt i 18 tida, eller 22 norsk tid. Min slappeste dag på veldig veldig lenge. Vi er friske og raske nå. Alt er vel på vei til Falklandsøyene.

Søndag - Ushuaia

Jeg har gledet meg veldig til 2 opplevelser. De er nå overstått. Det første jeg så veldig fram til var Ushuaia. Kjell har fortalt at det er vennskapsbyen til Hammerfest. Det ville jeg sjekke ut om noen der visste.

Vi ankom Ushuaia kl 12.00 på søndagen. Og hadde bestilt vår eneste utflukt, en guidet busstur kl 13.00 til Tierra del Fuego nasjonalpark – Ildlandet. Nettopp den dagen måtte noe dritt selvfølgelig skje. Synne våknet grtidlig, med skikkelig dårlig mage. Sikkert skalldyrene vi spiste kvelden før. Hun fløy inn og ut av badet hvert 20 minutt – det spøkte for bussturen. Etter noen timer ble intervallene på nesten en time. Kan vi gå i land, eller kan vi ikke? Klokka nærmer seg avreise og begge to har skikkelig lyst til å få med oss slutten på den pan-amerikanske-hovedvei. Klokka slår og vi går i land. Synne har uante krefter og klarer, sammen med bussjåføren, og løfte meg på plass i bussetet. Så kan hun slappe av - på et vis. Det er nok mye konsentrasjon som går med til å ”holde igjen”. Turen er på 4 timer, men heldigvis er det do ved de stoppene som tas.

Naturen her er veldig lik den vi har i Norge. Mye fjell og fjorder. Av ville dyr har de kun rødrev, kaniner og gnagere. De har for flere år siden importert bever. Noe de angrer på nå og det er fellingstillatelse på slike. Ellers har de fugler.

Byen er som en nordnorsk by, med mange fargerike hus. Det er taxfree-by og det er også andre fordeler ved å bo der. De har en ung befolkning. Alle pensjonister reiser nordover. Vær og vind er det mye av. Temperaturen ligger på mellom -10 og +15-20. I år har de hatt en dag med +28 grader. Alle var ute. Det kommer nedbør ca 300 dager i året, men ikke mer enn ca 20 cm snø nede i byen.

Vi er knallheldige med været. Temperaturen ligger på +8 til +10 grader, lite vind og nesten ikke regn. Vi nyter alt vi kan!

Etter bussturen var ikke jeg heller i min beste form, så det ble ingen vandring i Ushuaias gater. Det var dumt. Likevel er det langt viktigere at Synne klarte turen og at hun er på bedringens vei.

PS Guiden kjente ikke til at Hammerfest er vennskapsbyen til Ushuaia, men hun virket interessert i å finne ut mer om det.

Kjøpe og finne i Punta Arenas

Synne ble steggelig glad for å finne en 4-kløver. Hun har sannelig øye for sånne.

E blei steggelig glad for å få kjøpt 10 digre klesklyper.

Punta Arenas

Nydelig telefonkiosk!

Før jeg forteller mer om vær og vind og Kapp Horp, benytter jeg god internettilgang til å laste opp litt flere bilder.

Du min kjære reisevenninne..

så synd at det er så dårlig dekning på nettverket. Hadde håpet på masse bilder fra lugaren og alle andre fasiliteter fra båten. Å ikke minst fra noen "kjekke" offiserer ;))
Håper du har "knipset" masse, slik at du kan legge til når du kommer hjem.

Er veldig spent på å høre om det ble tur rundt Kapp Horn..

God tur videre ;))

Gatelangs i Punta Arena

Blondeduker og tekkelige truser har visst en sammenheng.

Gatelangs i Punta Arena

Trafikklysa er ganske fine i formen, Det samme er mange av trærne. På forrige tur gjorde Anita og jeg filmopptak når vi kysset gaten. I Tokyo var lyden av trafikklysene rolig og behagelig. I Sydney mer masete. I Punta Arenas var de lydløse.

Punta Arenas

Punta Arenas er en fin by. Mi likte oss der. Litt vel mange ledninger i lufta, men kult når det ser ut som om den statuerte har noe å spille på.

Forventninger til kveldens OL prestasjoner ;)

Da trengs det inntak av næringsmiddler som potet, løk, mandler, sjokolade og sprudlevann med lime.

HEIAHEIA Anders å Nortugen ;))

Skrivesperre???

D e ikje d at æ ikje har nåkka å førtæll.. d blei bærre så vanskeli å få d skrevve ned..

Men det har for meg vært ei begivenhetsrik uke så langt.

Jeg har vært over ei natt ved sykehuset i Bodø for kontroll av hjerte og lunger. Jeg vant kr 100 på extra ;)), og jeg fikk følelsen at jeg var med i en spenningsfilm i taxien fra sykehuset til flyplassen.

Jeg hadde fått rekvisisjon fra sykehuset, men de hadde bestilt bil fra "feil" firma.

Da vi ankom flyplassen og sjåføren ikke ville ha min rekvisisjon, og oppfattet min reaksjon som om at jeg IKKE ville betale, så starter han bilen og begynner og kjøre tilbake til sykehuset. Jeg ble stiv av skrekk og skrek ut at han måtte se til å stoppe bilen for jeg skulle ut. Det ble en heftig ordveksling mellom sjåføren og meg, men han stoppet tilslutt bilen. Jeg ba om kvittering på turen og navn på sjåføren og gjorde ham oppmerksom på at dette ville få følger. Han var spak da jeg rygget ut av bilen og ønsket meg en fortsatt fin dag ?!? Med blikket mitt "prøvde" jeg å steke ham med 100 volts styrke.

Dagen etter pratet jeg med kjørekontoret for sykereiser, som skulle ta videre "tabben" fra sykehuset. Lederen for taxiselskapet, var høflig nok å lot meg få tømme ut all min frustasjon om turen, og heldigvis så hadde jeg med meg assistent, som kunne bekrefte min versjon. Sjåføren hadde pratet med sjefen sin om hvordan han hadde oppfattet turen, som ikke uventet var en annen versjon.

Min hensikt var å få frem at man behandler ikke passasjerene sine på en slik måte. Særlig ikke de som sitter fastspent og ikke "kan stikke av". Det var lederen enig i, men la all skyld på sykehusets "tabbe".

Så var det plutselig helg med masse gull for Norge, og en flott salgsdag for meg på fredag. Kjempeglad for at jeg har en slik jobb som holder meg i "ånde".

Medreisende med Limb Girdle?

Jeg er veldig nysgjerrig på ei ung jente ombord. Det ser ut som om hun har Limb Girdle, men jeg tør ikke snakke med henne. Hun og kjæresten satt i Observation lounge. Da de skulle gå, løftet han henne opp og de benyttet anledningen til å gi hverandre et kyss eller tre. God ide!. Så var det to trinn opp og han løftet henne elegant. Nesten umerkelig og som om de gav hverandre en ekstra klem. Mine trente øyne så også at hun låser knærne når hun "vagger" og at hun har fin svung på korsryggen. En dag håper jeg det faller seg slik at jeg tør å snakke med henne...

Dag 2 i sjøen

Ennå en dag i sjøen. Det som skjedde i dag var kjedeligere enn i går, men ingen av oss hadde vært på kunstauksjon før. Det ville vi være med på. Om vi hadde hatt lyst og enormt med penger kunne vi kjøpt Rembrant, Dali og Picaso. Det var ikke mange bilder som ble solgt, selv om auksjonarius hadde den stemmen og snakkemåten som hører til. Det var mulig å få spesialavtale etterpå, kanskje de med penger kjøpte i stillhet.

Det nærmer seg tid for middag. Klokka er 19 her og 23 der (i Norge). Synne er ut å springer. På dekk 6 er det merket en joggebane parallelt med en gåbane. Det er viktig at alle som går eller løper holder banen sin og følger i pilenes retning. Slik unngås kræsj. Det er også tider å forholde seg til. Det meste på båten er velregulert. Bare så synd at Synne og jeg ikke er regulert i samme takt. I alle fall ikke ennå.

Fredag ettermiddag seilte vi inn i Magellanstredet på vei in til Punta Arenas, som vi ankommer lørdag kl 06.00. Dette stredet ble funnet av Magellan for en god stund siden og det synes alle andre skippere var bra, for da slapp de å runde Kapp Horn. Vi vet jo alle hvor værhardt det kan være. Jeg håper inderlig vær og vind tillater at vi seiler til Kapp Horn – det er mitt store mål for turen.

Puto og Rodnie holder oss oppdatert hver dag. Når de steller rommet vårt får vi Freestyle Daily. Det er ei firesiders ”avis” som forteller hva om vær og vind, alt som skjer om bord, og at vi kan få opp til 50% avslag på juveler. På toppen av førstesiden i dag står ”Stay Healthy”. Godt Synne tar seg av den biten.

Gøy med kommentarer

Hei på dere!

Det er gøy å lese kommentarer. Det blir som om mi snakkes. Håper du har det bra Anita. Når var det du skulle til Bodø? Savner å være sammen med deg på turen. Husker du vi snakket om at moblien kanskje ikke hadde dekning på båten, Det stemmer stort sett. Dermed er det godt at Synne og jeg har samme rom - hvis det skjer noe. Alt godt til deg og til dere andre!

Flott dame litt usikker på kortspillreglene

En hel dag i sjøen kunne blitt kjedelig, men nei. Etter å ha gjort noe jobbing med BPA og porsjekt Bare pisspreik i lugaren, gikk vi til Garden kafe for å spise. Vi ble sittende og se ut av vinduet på fjell og fjell og fjell. Så dukket vår venninde leoparddamen opp. Hun spurte om å få sitte. Det kunne hun gjerne. Hun fortalte, på haltende engelsk ispedd tyske ord, om mange av landene og stedene hun har vært siden hun startet å reise i 1957. Her på båten synes hun det ble langveilig og hun lurte på om vi ville spille kort med henne. Vi sier sjelden nei og damen begynte å dele ut og forklare spillet. Først skulle vi ha 3 kort hver. Så skulle en og en av oss legge ut på bordet, dersom vi hadde 3 tall på rad. Det skulle være rødt på svart. Men, så skulle vi ikke ha 3, men 10 kort hver. Synne skulle begynne. Hun la det hun kunne. Så var det damens tur. Og vips så forandret reglene seg. Da kunne vi legge svart på svart og rødt på rødt. Så var det min tur. Jeg kunne legge ut litt. Så Synne. Så damen, og vips så kunne vi legge like tall bare vi hadde minst 3 like. For hver gang det ble dames tur forandret reglene seg. Gjett hvem som vant? Jeg hadde min svare sjau med holde gliset på et minimum, Synne måtte konsentrere seg vanvittig mye om kortene. Nå har vi pause fra kortspill og damen beklaget at det var to år siden hun sist spilte dette spillet.

Vi skal spise sushi i kvelden, om det går etter planen.

Puerto Chacabuco

Båten er akret opp utenfor en liten fiskeby. Vi vurderer å bli på båten. Gå til det øverste dekket og ta bilder av en nydelig fjord. Sola titter gjennom skydekket og det er ca 12 varmegrader.

I dag rakk vi frokosten for første gang siden vi reiste hjemmefra.

Har sagt lite om turistene ombord. Gjennomsnittsalderen er nok på 65-70 år. Synne er flere ganger bytt opp til dans av Odd på 82 år. Han er en sprek herremann fra Flisebyen (Lillestrøm). På flytiren satt vi sammen med leoparddamen fra Sveits. Hun er født i 1927. Har reist mye. grunnen til kallenavnet er hennes nydelige leopardmøstrede jakke kombinert med beige skotskutede lue, skjerf og pledd. Litt uvant for våre øyne. Synne satt i midten av oss og var til god hjelp for oss begge. Den forslåtte gamle damen har vi også spist sammen med et par ganger. Hun trynet den første kvelden i Santiago. Reisefølge hadde vært på middag og damen gikk ned ei rullestolrampe uten gelender. Hun bommet på rampen og slo ansiktet rett i bakken. Hull i overleppa og skikkelig blått kinnbein ble resultatet. Hun er i god form nå - sier hun. Ellers er det ca 2000 andre ombord. Kanskje kommer det historier om flere...

Endelig god seng

Tirsdag 16.2.

Vi har sovet godt og lenge for første gang 4 døgn. Nå er vi bare glade. Det tok litt tid å komme ut av de gode sengene, så vi rakk ikke frokosten i dag heller, og var litt for tidlige til lunsjen. Når den åpnet var vi skikkelig sultne.

1557

Puerto Montt

Mange bærere måtte til for å få meg ned trappa til den lille båten som skulle ta oss til land.

En av bærerne hadde krefter igjen til å ta et bilde av oss.

Vi labba en tur rundt i byen. Ikke et sted noen av oss ville bodd. Mye er forfallent, men der var et kjempestort og spesielt fiskemarked. Med mye mer enn fisk til salgs. Utallige boder og en gammel skjønn mann som ville selge oss ei lita slags dokke som rullet av seg selv nedover et brett. Han testet det på armene våre. Det var artig og litt ubehagelig for (pysen) meg. Skulle gjerne kjøpt en sånn, bare for å ha en unnskyldning for å ta bildet av mannen. Har bare ikke rukket å veksle til pesos ennå.

En spesiell ting er hundene. Det er mange hunder som går omkring og nesten ennå flere som ligger og sover.

Vi er vel tilbake på båten og den er i farta. Vi tenker å spise på restaurant Four Seasons. Det er 3 alt-inkludert-restauranter, dette er en av dem. Ellers er det 9 andre, men der må vi betale. Når vi sjekket inn på båten registrerte vi DinersClub kortet. Dermed kan vi, med nøkkelkortene våre, kjøpe alt vi vil uten å merke at vi bruker penger. Det merkes ikke før siste dagen på båten, da må regninga betales.

Godt tilrettelagt skip

2. Mandag 15.2.

Lugaren på båten er passe stor og badet er helt greit. Det var deilig å bli gledelig overrasket over det. Synne flyttet rundt på sengene og fikk ordnet det slik at alt ble bra. Føler at mandagen kjennetegnes av sult og trøtt. Det hadde gått i 100 fra fredag kl 12.00 og endelig var vi om bord. Ganske tungvindt med relativt mye sjø når all bagasje skulle pakkes ut. Synne måtte ta to kjappe turer innom badet for å tømme magen ut av munnen. Hun er ikke den som klager og vi kom oss i seng. Den senga var pinnhard. Jeg er redd for å få trykksår. Måtte dessverre vekke Synne 5 ganger den natta, for å prøve å finne bedre måter å ligge på. Altså, ennå ei natt med lite søvn.

Vi skulle heldigvis være på båten hele mandagen og det var første dagen vi ikke måtte skyndte oss til noe som helst. Deilig!

Vi rakk ikke frokosten. Den stenger 11.00. Ikke så veldig farlig for lunsjen åpner kl 12.00.

3 retters lunsj på Seven Seas restaurant. God mat.

Ominnrede lugaren

Resten av dagen gikk med til å ominnrede lugaren en gang til. Finne fram luftmadrassen og begynne å pumpe. Ei litt for lita pumpe til en ganske stor luftmadrass – slik fikk vi tiden til å gå… Til slutt ble vi skikkelig fornøyde. Nå har prinsesse Tone ei dobbelseng med en 140 cm bred luftmadrass på toppen. Prinsesse Synne har sovesofa under rammemadrassen. Vi har fjernet alle erter med mer.

Tidlig en morgen

Søndag 14.2.

Natta på hotellet i Santiago var ganske god. Bare så alt for kort. Vi hadde stilt begge mobiltelefonene til å vekke oss kl 06.00. Dermed skulle vi ha passe med tid til å gjøre oss klare, før koffertene skulle bli hentet utenfor døren. Rett før våre telefoner satte i gang ulingen, ringte hotellrommets telefon. Vi hadde fått en lapp (av reiseleder) om at det var bestilt felles vekking. Akkurat når vi trodde vi hadde nok tid, banket det på døren. Der stod mannen for å hente koffertene – alt for tidlig – etter våre klokker. Det var bare det at vi hadde regnet 1 time feil. Vi ble ikke vekket 06, men 07.00. Slikt blir det stress av. I full fart ble vi og koffertene parate. Frokost kunne vi bare glemme, men Synne løp til spisesalen, hentet to rundstykker og to yoghurt (stjal to teskjeer) som vi spiste på bussen. Heldigvis forbarmet bussjåføren seg over oss og gav oss hver vår flaske vann.

Bilde 1412

Bratt by

Bilde 1415 og 1427

Bussturen fra Santiago til Valparaiso var på ca 80 km. Sjåføren kjørte meget behagelig. Hele veien fortalte guiden om områdene vi passerte, om vindruedyrking, om hvor lite eller mye det regner, om økonomien i Chile og om hans kone og hans sønn på 4 år. Fatter ikke at han kan holde munnen gående i ett sett.

Bilde 1435

Valparaiso er en bratt by. Små og store hus klatrer seg oppover åssidene. De har 7 baner tilsvarende Fløybanen i Bergen. Husa er i alle farger. Ganske artig, men ikke særlig velholdt. Det ble sagt at jentene i denne byen har verdens fineste legger. Fordi de går i trapper og bakker hele tiden. De kan ikke sett en Limb-Girdle-legg…

1462

Like ved Valparaiso ligger Vinar del Mar. Bussen tok oss dit, slik at vi fikk se turismens forside og ei klokke av blomster. Husker ikke hva eller hvem den var til ære for.

Noen tall blir til bilder

Det er dårlig internettilgang og jeg får sjelden lastet opp bilder. Håper å få det til omsider.

Lunsj i Valparaiso

1490

Til ære for Synne!

Dette er guiden på en av de tre andre bussene i vår gruppe. Han brøt alle regler om at sjåfører sitter ved ett bord, guider ved et annet og turistene skal ingen menge seg med. Hans søster bor i Oslo og hans favorittnevø heter Thomas og studerer biologi på UiO. Han selv skal starte sitt eget company på sin farm sør i Chile. Der skal han lage et lite luksussenter hvor turister kan bo i koselige hytter og være med å lage mat høstet fra farmen.

1497 helt fremme på båten

1511 forfriskninger ved avreise

Skipet ventet på oss og vi gikk om bord i 4-tida søndag ettermiddag.

1536 Store bølger på havet vises i bassenget.

Valentinesday

Det nærmeste vi kom noe koselig på Valentinesday var at Putu fikk roser av Rodnie. Putu og Rodnie er vår stuepike og stuegutt. Overrekkelsen hadde nettopp funnet sted da vi kom ruslende i gangen like ved vår lugar.

Morsdag, Valentines Day, Fastelavensdag...

Jaja.. fint skal det være på en helt vanlig søndag ?!?

Spekulerte veldig i går hva jeg skulle ha til middag på en sådan dag. Noe som kunne omfavne alle begivenhetene, men det ble ikke enkelt.

Tok et "dypdykk" sammen med hjemmetjenesten i fryseren, og opp kom 0,5 kg med hvalskav.

Jepp, hvalgryte er noen av mine favoritter. Med løk, sopp, buljong, rømme og mix av div. krydden, samt potet, gulrot og brokkoli så ble det en "vinner" i dag.

Så blir det spennende å se om vi får noen medaljer i OL i dag.

På tirsdag skal hjerte og lunger til helsjekk i Bodø. Gleder meg mest til shoppingrunde med min assistent, som har svart belte i shopping.

Trøtte nå

Vi kjemper med å holde oss våkne og leggetiden er nær. Skal bare slukke tørsten her i varmen. I morgen kveld er vi på båten. Spent på hvordan det blir.

Lang reise

Vi startet altså kl 12.00 den 12. og ankom hotellet den 13. kl. 19.00, norsk tid, etter ca 29 timer. Det er lenge. Så stilles klokka tilbake til 14.00 (Santiago i Chile-tid) og denne pakketuren kan fylles med mer denne dagen. Det er middag i kveld kl 19.30, ganske normal tid, hadde det bare ikke vært for at norsk tid er 00.30 og da måtte jeg kaste inn håndkledet og melde avbud. Jeg er alt for trøtt til å sitte å kjase med en menge fremmende mennesker. Bruker heller tiden til å blogge, før vi skal videre søndag morgen kl 08.30.

Flyturen gikk fint. Ikke plagsomt i rompa når jeg sitter på Roho tottepute, men det blir klamt i lengden. Rett etter landing hentet 4 busser reisefølget. Pakketuren innholder sightseeing rundt i Santiago, med stopp på museum, Santa Lucia-høyden og blå stein butikk. Glad for at jeg var inne på omvisning i museet, men da var det nok inn og ut av bussen. Det ble utrolig styrete når vi løftet meg med beina først. I tillegg er det litt flaut å knote på når bussen er full av pakketurister. Jeg har vært bekymret for om noen vil eller klarer å løfte meg inn og ut. Synne er blysterk, men ho må ha hjelp. Det flyvende teppet er genialt og de fleste løftene går smertefritt for meg og tilsynelatende bra for dem som løfter.

Tilbake til DeGaulles i Paris. Der traff vi Mr. Lu. Han var på vei til Hong Kong for å feire nyttår. Vi ble sittende ved samme kafébord. Han satt med sin pc og jeg skrev blogginnlegg på min Mac. Synne var på vandring. Så skulle jeg pakke ned min og han spurte om han skulle hjelpe. Slik kom vi i snakk. Han var lidenskaplig interessert i å fotografere. Det er Synne også. Så praten gikk livlig. Han har 11 kamera. På denne turen hadde han med ett og fire linser. Han viste bilder fra Nice hvor han hadde vært på arbeidsreise.

Nå er vi på vei eller rettere sagt i luften!

Synne (assistent) og jeg er på flyplassen i Paris. Det er fredag kveld. Vi er uten nettilgang og jeg skriver for huske. Legger det ut ved første tilgang til internett.

Først kan jeg oppklare en ting. Det ordnet seg med sommertøyet i vaskemaskinen. Reparatøren kom i går, skiftet trommelen og startet maskinen. Kun en kjole og en genser ble ødelagt av å ligge to døgn i vann. Godt at det meste overlevde og kunne bli med på tur.

Armlenet
Rullestolen ble halvveis fikset før avreise. Det vil si at jeg rakk å få nytt batteri, men ikke nytt armlenet. Godt at reparatørene glemte isopor og at min søster (eks ergoterapeut) kom på å forhøye det ødelagte/alt for lave armlene med isoporbitene. De er perfekt i bredden, ble kuttet litt på lengden og de holdes på plass med et par pulsvanter som Irene har strikket. Greit med en viss kreativitet.

Taxi
For første gang i historien hadde jeg bestilt taxi kl 12.00 fra Smalgangen til Gardermoen. Bruker å ta flytoget, men kulde og over 50 kilo bagasje til sammen, tilsa taxi. Kvelden før avreise melder Synne at taxisjåførene skal streike – tipp fra når – fredag kl 12.00. Sporenstraks ringte jeg taxisentralen. Ble heldigvis fort beroliget av damen. Hun sa at en tur som din vil bli prioritert. Phu – pustet lettet ut. Taxien kom 40 minutt for tidlig. Det stresset meg litt, men sjåføren kunne vente.

Forflytning
For første gang i historien skjer forflytning med sklibrett. Synne og jeg har øvd et par ganger før, men ikke fra en rullestol til en annen. Det gikk greit, selv med litt stress i forhold til at taxien som ventet. Vi har lært en glimrente teknikk av Johannes på Sunnaas i Askim. For at det skal bli skikkelig glatt sitter jeg på sklibrett med spinnakerduk mellom rompa og brett. Synne dra og svisj har jeg sklidd hit og dit. Supert og mye, mye lettere å reise med enn beautybagen til Paola, eller rettere sagt kofferten med personløfter i.

Flytur
Den første bitte lille delen av reisen er over. Alt gikk vel på Gardermoen og på flyet. Vi hilste på Åsa, vår guide. Forresten litt styr ved innsjekkingen, for de tvinger egentlig alle til å sjekke inn selv. På automat. Jeg var i humør til å si at det går ikke for oss, vær så snill å hjelp. Air France-mannen i skranken gav seg og sjekket oss inn.

Sitter nå i min rullestol på terminal E og venter på neste laaaange flytur. Jeg er dermed sikker på at rullestolen er kommet så langt. Apropos Anitas mimring om Japan i et tidligere innlegg.

Nå venter 14 timer og 5 minutter på fly. Jeg er superfornøyd med suprapubisk kateter og har slukt masse vann og tatt med ei tom flaske for å tømme tanken i. Dere innvidde forstår hva dette er, dere andre kan bare lure.
Tone

Reisefeber???

Ja tro det eller ei, men jeg er full av sommerfugler i magen. Jeg har vanligvis ikke reisefeber, men nå kribler det på vegne av Tone. Håper alt går etter planen for henne i dag.
Det er bestandig litt spennende å reise på vinteren med alle de uforutsette hendelsene som kan dukke opp.
Da værmeldinga ble presentert i går for i dag, var jeg glad for at jeg ikke skulle ut å reise, da det ble meldt mye vind og slaps.
Tenker med gru på da vi landet i Tokyo. Begge rullestolene og personløfteren var i manko. Men japanerne er bare et helt utrulig hjelpsomt folkeslag. De bukket og sprang for å hjelpe oss slik at vi kom oss til hotellet. Og alt vi manglet ble levert til hotellet dagen etter.

Det blir spennende å høre hvordan turen gikk.

Nå kjenner jeg spenninga!

Er dette ganske typisk, eller?

Jeg kjenner kribling og litt nervøsitet før avreisa. Det er det ene. Det andre er at det er utallige ting som må ordnes før fredag kl 11.30.

Progammet denne uka er tettpakka og i utgangspunktet burde det gå. Men, så stoppet heisen på kontoret, dermed måtte jeg melde avbud til avtalen med revisor. Dumt! For det var siste mulighet før turen. Får ordnet regnskap og div like vel, men jeg måtte ergre meg endel.

Jeg ble altså være hjemme denne tirsdagen. Ville bruke tiden fornuftig å vaske masse sommertøy. Fylte maskinen med alt det som skal med på tur. Etter ca 1 minutt hørtes ett dunk. Hva var det? Så ett til. Der stoppet vaskemaskinen. Alt sommertøyet ligger i og er umulig å få ut. Reperatøren kommer i morgen, torsdag.

Ganske typisk at ting går galt, når det passer minst. Heldigvis er det jo hav av tid... Må le litt innimellom.

Tone

Vinterlig i Sortland

I helga fikk vi skikkelig vinter på Sortland. Syns litt synd på trærne som fikk ei tung bør å bære. MEN for et nydelig skue.

Det var opp til 14 minus og det gjorde at fargene ble "skarpe" og klare.

Bildene er gjennom stuevinduet mot nord og ut på altanen.