Evelyn

Evelyn, heter hun. Jeg er glad for at tilfeldighetene ville det sånn at vi skulle stå i samme kø. Det var i dag tid for å hente passene våre. Synne har fått romarrest (magesjauen er snart over) og jeg gikk alene for å hente begge passene. Fikk hjelp til å trykke på heisknappen og kom meg greit fra 10. til 5. etasje. Der var køen lang. Jeg stilte meg opp og minuttet etter kom den jenta (som jeg tror har Limb Girdle) og hennes kjæreste. Jeg tok mot til meg og snakket til henne. Først sa jeg, kan jeg forstyrre. Så spurte jeg om hun hadde en nevromuskulær diagnose. Hun sa ja. Så spurte jeg om det er Limb Girdle, hun svarte ja, igjen. Tenk det – 2 LGer på samme båt. De skulle være i samme kø som meg og dermed fikk vi god tid til prate. Det er så rart hvor likt mange ting er. Vi merket symptomene i 12års alderen og som 16 åringer fikk vi diagnose. Ingen av oss har vært gode i sport. Alle LGere og mange av dere andre kjenner jo det her. Bare så rart å treffe ei fra den andre siden av kloden og så være så lik. Som et speilbilde av meg selv for mer enn 20 år siden. Tidligere hadde hun truffet en 10 år eldre mann, men hun har aldri truffet ei eldre dame. Vi skal spise middag sammen i morgen kl 20.00. Jeg er glad.

Nå er ett av to resterende prosjekt i boks. Gledelig at det løste seg så fint og at det skjedde på en ellers ganske kjedelig dag i sjøen. Båtens system klikket for øvrig en smule ved utdelingen av passene. Jeg skulle hente Synnes og mitt. Mitt fikk jeg fort. Synnes var det vanskeligere å finne. I tillegg oppdaget damen som lette etter passet at Synne skulle forlate båten i Montevideo, et stopp og en dag tidligere enn meg. Det står avreise 27.2. på Synnes nøkkelkort og 28.2. på mitt. Det må vi få ordnet i kveld. Etter mer leting kom damen med passet til Fr. Olsen. Jeg gikk fornøyde ut i resepsjonen og snakket mer med Evelyn. Så gikk de til lunsj og jeg satte meg til rette for å ta rompebilder, det andre gjenstående prosjektet. Ned trappen kommer Audun. En trivelig eldre bergenser. Han satte seg og vi pratet i vei. Odd, den håpefulle dansepartneren til Synne, kom like etterpå. Litt tull og tøys, men så oppdaget Audun at det ene passet, jeg hadde på fanget, var dansk. Det viste seg at Synne var blitt en dansk Olsen. Full fart på hjula og rett tilbake i pass-hente-køen. Denne gangen sjekket jeg bildet i passet. Det lignet på henne som sitter i lugaren.

Nå slapper vi av. Båten seiler mot varmere strøk. Vi kjenner at bølgene avtar. Litt røff sjø i natt. Det gjør ikke noe når jeg ligger i senga, men innrømmer at det ganske tungvindt når jeg skal forflyttes fra rullestol til dusjstol og til senga. Må bare jenta at det er godt at Synne er sterk.