Nå er vi på vei eller rettere sagt i luften!

Synne (assistent) og jeg er på flyplassen i Paris. Det er fredag kveld. Vi er uten nettilgang og jeg skriver for huske. Legger det ut ved første tilgang til internett.

Først kan jeg oppklare en ting. Det ordnet seg med sommertøyet i vaskemaskinen. Reparatøren kom i går, skiftet trommelen og startet maskinen. Kun en kjole og en genser ble ødelagt av å ligge to døgn i vann. Godt at det meste overlevde og kunne bli med på tur.

Armlenet
Rullestolen ble halvveis fikset før avreise. Det vil si at jeg rakk å få nytt batteri, men ikke nytt armlenet. Godt at reparatørene glemte isopor og at min søster (eks ergoterapeut) kom på å forhøye det ødelagte/alt for lave armlene med isoporbitene. De er perfekt i bredden, ble kuttet litt på lengden og de holdes på plass med et par pulsvanter som Irene har strikket. Greit med en viss kreativitet.

Taxi
For første gang i historien hadde jeg bestilt taxi kl 12.00 fra Smalgangen til Gardermoen. Bruker å ta flytoget, men kulde og over 50 kilo bagasje til sammen, tilsa taxi. Kvelden før avreise melder Synne at taxisjåførene skal streike – tipp fra når – fredag kl 12.00. Sporenstraks ringte jeg taxisentralen. Ble heldigvis fort beroliget av damen. Hun sa at en tur som din vil bli prioritert. Phu – pustet lettet ut. Taxien kom 40 minutt for tidlig. Det stresset meg litt, men sjåføren kunne vente.

Forflytning
For første gang i historien skjer forflytning med sklibrett. Synne og jeg har øvd et par ganger før, men ikke fra en rullestol til en annen. Det gikk greit, selv med litt stress i forhold til at taxien som ventet. Vi har lært en glimrente teknikk av Johannes på Sunnaas i Askim. For at det skal bli skikkelig glatt sitter jeg på sklibrett med spinnakerduk mellom rompa og brett. Synne dra og svisj har jeg sklidd hit og dit. Supert og mye, mye lettere å reise med enn beautybagen til Paola, eller rettere sagt kofferten med personløfter i.

Flytur
Den første bitte lille delen av reisen er over. Alt gikk vel på Gardermoen og på flyet. Vi hilste på Åsa, vår guide. Forresten litt styr ved innsjekkingen, for de tvinger egentlig alle til å sjekke inn selv. På automat. Jeg var i humør til å si at det går ikke for oss, vær så snill å hjelp. Air France-mannen i skranken gav seg og sjekket oss inn.

Sitter nå i min rullestol på terminal E og venter på neste laaaange flytur. Jeg er dermed sikker på at rullestolen er kommet så langt. Apropos Anitas mimring om Japan i et tidligere innlegg.

Nå venter 14 timer og 5 minutter på fly. Jeg er superfornøyd med suprapubisk kateter og har slukt masse vann og tatt med ei tom flaske for å tømme tanken i. Dere innvidde forstår hva dette er, dere andre kan bare lure.
Tone